Når dere leser dette så tror jeg nesten dere burde sette en liten fiolinkonsert i bakgrunnen, for turen vår til Øvresetertjern var helt magisk. Bare se på bildene.

Bare turen opp med banen er nydelig, med utsikt over innløpet til Oslofjorden og Bogstad. Ungene stirret og stirret og jublet jo lenger opp vi kom. Og da snøen begynte å vise seg så ble det enda villere jubel.

 Vi fikk nesten ikke øye på den vakre grønne mosen som dekker skogbunnen et lite stykke inn fra Øvresetertjern, det var jo egentlig målet med turen vår, men snøen hadde lagt et nydelig teppe over. Men det gjorde absolutt ingenting. 

Når jeg går på tur så liker jeg å gå på små stier slik at alle må fote seg,  og følge godt med hvor de skal gå. Vi måtte balansere over ville stup (neida, men ungene lekte det), noe som er supergøy, vi måtte hoppe og vi måtte passe oss for ikke å trå på den tynne isen slik at vi gikk igjennom og ble våte. Men lyden av is som brister er gøy, så mange kommer nok hjem litt skitne og sølete. Det gjør jo heller ingenting.

Et godt stykke inn i skogen fant vi en flott bålplass i en liten lysning. Det å sitte rundt et bål er magisk, pølsene gled ned på høykant og marsmallowsene forsvant fort.

Det er godt å komme bort fra byen, godt å se noe annet enn klasserommet og nabogården, godt å hvile øynene på noe som er langt borte, godt å være sammen på en annen måte både for ungene og meg. Og, beste av alt - der finnes ikke en eneste
Pokemon!

Hilsen fra Heidi, kontaktlærer i 2A